Louise Glück og Per Petterson – Amerikansk lyrikk på radikalt bokmål

Ved å gi Nobelprisen i litteratur til Louise Glück er det som om komitéen vil understreke at den nå har belønna to sider av amerikansk lyrikk, både den folkelige sanglyrikken til Bob Dylan og den, i god forstand, meir akademiske lyrikken som Glück representerer. Etter at Glück fikk prisen, blei forfatteren Per Petterson spurt av NRK om hva dikta til Glück betydde for han. Han fortalte da at en av hennes nyeste diktsamlinger (Faithful and Virtuous Night fra 2015) hadde gjort et enormt inntrykk på han. Ingen anna ny diktsamling hadde betydd så mye for han som den. Det var Petterson som fikk i oppdrag å oversette Averno, Glücks diktsamling fra 2006, til norsk. Oversettelsen kom i 2017 i Forlaget Oktobers gjendiktingsserie av samtidspoesi. Det er, så langt, den eineste av Glücks bøker som foreligger på norsk. Av uforståelige grunner blei den norske utgava av Averno avvist av Kulturrådets innkjøpskomite.

Naturlig nok har Per Petterson oversatt Glücks dikt til et radikalt bokmål som han ofte bruker i bøkene sine. Det er derfor noe underlig at det på tittelbladet til Averno står «gjendiktet av Per Petterson». For denne diktsamlinga er ikke «gjendiktet». Den er gjendikta. Petterson har gitt Glücks språk en klang og tone som vi knapt nok finner i noen annen nyere diktsamling oversatt til norsk språk. Det er godt og modig gjort, ikke minst fordi Glück ofte bruker ei diktform som krever at leseren har kjennskap til arven fra antikken og til bibelske metaforer som liv og død, lys og mørke. Det er område som ofte, i poesien, får ei tradisjonell og konservativ språkform, både på nynorsk og bokmål.

I radioprogrammet om Louise Glücks poesi som blei sendt fra høstens litteratur-symposium i Odda var det tydelig at Pettersons gjendikting av Glück i Averno blei oppfatta som problematisk. For det første blei det nevnt at Petterson var romanforfatter, ikke lyriker, og at han derfor var et noe pussig valg som oversetter av diktsamlinga. Men det er å skape et kunstig skille i denne sammenhengen. For det første er det fine lyriske toner i romanene til Petterson. For det andre er diktsamlinga Averno på mange måter et langdikt som samla sett utgjør én fortelling.

Dernest blei det nevnt fra panelet at Pettersons radikale bokmål kanskje passa dårlig i Averno fordi språket hans var for muntlig prega. Det sto derfor, meinte noen i panelet, i strid mot en tydelig form for skriftlighet i Glücks dikt. Men da har leseren ikke oppdaga den form for muntlig stil som ofte ligger i Glücks diktlinjer. Om språkbruk skriver ho direkte i Averno: «Foreldra mine kunne ikke se det livet jeg levde i hodet mitt; / men når jeg skreiv det ned, retta de stavinga». Nettopp! Jeget i Glück diktsamling opplever å ha blitt språklig irettesatt. Pettersons radikale bokmål i oversettelsen virker derfor tro mot teksten og frigjørende. Det strider ikke mot originalen. Tvert imot. Se til dømes bøyningsformer i Pettersons språk i den lange diktsekvensen «Oktober» som innleder Averno: «natta», «molda», «enga», «sola» og verbformer som «smelta», «trur», «veit», «skifta», «svikta».

Til slutt blei det antyda fra symposiet i Odda at det radikale bokmålet som Petterson gir Glücks tekst kunne gi inntrykk av språklig usikkerhet og at det dermed kunne gli over i et språk som var lite presist. Men ei slik tolking bygger nok på fordommer om radikalt bokmål. Å være språklig «usikker» betyr ikke å være upresis. Vi kan også godt hevde at Pettersons språk nettopp understreker det fundamentalt usikre i liv og tanke som det jeg-personen i Averno strever med og som ho, nettopp gjennom det usikre, gjør meir presist, språklig sett. Ho hevder at ho stundom finner det vakre i ufullstendige setninger. Når «verden» ber henne komme ut av einsemda, skjer det ofte nettopp ikke «i fullstendige setninger, / men at jeg fant det vakre i den på denne måten.»

Når Petterson i sin oversettelse konsekvent bruker grammatisk hokjønn for det sentrale omgrepet «sjel», styrker han det personlige i teksten, på en måte som Glück ikke kan få til på engelsk. Men det er logisk og passer heilt til jeg-stemmen, til kvinna i teksten: «Hva skal sjela finne trøst i da?», «Og sjela mi sa, / jeg er di sjel», «Jeg la boka til side. Hva er ei sjel?» Pettersons språk svarer godt til Glücks forsøk på å gjøre mytologi om til erkjenning gjennom norsk hverdagsspråk. Metaforene som vi lever i, og med, blir brukt og fornya. Det usikre, smerte og tap, blir til å tåle: «du er ikke aleine / sa diktet». Slik hjelper Petterson oss med å lese Glücks poesi. Hans eigen reaksjon da han blei spurt om å oversette Averno skal ha vært at han ikke kunne oversette poesi. Men tvilen kom han til gode.

Til slutt kan nevnes at de begge står i gjeld til tidligere amerikansk litteratur. I et dikt i Averno legger Glück inn ei helsing til Nathaniel Hawthorne. Ho ser Persefone komme tilbake «sølt til med rød saft som / en figur hos Hawthorne». Petterson kan godt lage fleire oversettelser av Glück til norsk!